Hva gjør jeg med tiden min?

Vi lever i en tid hvor nettopp tiden vår er den mest dyrekjøpte varen.

De største firmaene er ute etter å fange oppmerksomheten din, så du skal bruke tid på nettopp dem. Det er slik de tjener penger. 

Tiden er også det beste vi har å gi til mennesker, og tiden vår kan gis til Gud. 

For å bygge det livet vi vil ha, for å bli de vi er ment å være, er det avgjørende at vi bruker tiden vår med en klar hensikt. 

Jeg opplever til tider at det er nærmest umulig å fokusere på Jesus, Bibelen eller stillheten, uten å måtte kjempe en kamp av dimensjoner. Ikke bare en kamp med alt annet jeg kan velge å holde på med i øyeblikket, men en indre kamp med hjernen min som stadig forteller meg at jeg skal sjekke mobilen! Den ligger der alltid, klar, tilgjengelig, i lomma eller på bordet – like ved siden av Bibelen.

De beste av oss gjør grep. Setter rammer for oss selv og vår bruk av disse skjermene. Vi vet at hjernen vår er blitt avhengig av stimuli som skaperne av alle appene vi har på skjermene våre bevisst benytter seg av for å tjene penger. Vi forsøker å være bevisste. Men vi merker at når vi har vært litt i stillheten, når vi har lest litt i Bibelen, så stikker hånda av seg selv bortom telefonen og trykker på knappen. Ser notifikasjonene. Pulsen går litt opp. I bakhodet dukker det opp noe som kanskje kan være viktig. Vi skal bare sjekke. Så skal vi tilbake til fokus. Før vi vet ordet av det har vi vært ned en lang vegg av bilder og inntrykk som vi ikke hadde planlagt, og langt mindre hadde utbytte av. Det tok oss vekk fra det stedet vi var på. Det vi tenkte. Dette skjer til og med mens vi er innfor Den Høyeste Gud! 

Hjerter som vil brenne for Gud er helt avhengig av å få tid med Ham. Det er pusten fra Han som tenner glørne og gir liv til flammen. Vi trenger det ikke for å krysse av på en ’flink kristen’ – liste, eller for at Gud skal bli fornøyd. Fellesskapet med Ham er selve oksygenet for våre hjerter. Likevel, selv om vi er skapt for det nære fellesskapet med Gud, så lenge vi er i denne verden og ikke i Hagen, så kommer det ikke lettvint. Det er et dyrebart valg å leve med brennende hjerter i denne verden. Det krever prioriteringer og har reelle konsekvenser for den som vil ha det. Men det er mulig. Det er tilgjengelig. Det er gratis og samtidig kostelig for den som vil og må ha det. 

Jeg innser at jeg faktisk må vurdere om jeg kan klare det jeg egentlig vil, med mobilen i hånda. Eller på bordet. Vurdere om det er mulig å komme på dypet med Jesus, å følge Ham dit hvor Han vil lede meg i vår bønn, mens jeg samtidig har et skråblikk på en endeløs rekke notifikasjoner som absolutt ikke drar i den retningen.

Kan vi klare denne balansegangen? Er det mulig å kombinere eller må det gjøres tydeligere valg? 

Rastløsheten. Ønsket om å bli underholdt. Uroen hvis vi ikke har noe foran oss å se på. Noe kjapt å fordøye. I verste fall kan vi gå glipp av En som sitter helt nær oss, men som ikke stiller seg på display og meier oss ned med inntrykk uten at vi har bedt om det. 

Han inviterer oss og venter på vår respons.  

Universets Skaper, med all innsikt. Med den egentlige agendaen for verdens historie og fremtid. Han er vakrere og mer tilfredsstillende å se på enn noe som kan skapes på en skjerm. Han kan treffe vårt innerste, vår lengsel, som ingen ting vi ellers fyller oss med av bilder og substanser kan fylle. Han er den som skapte oss for seg selv, og vi vet, ja vi vet, at det er sant – at det er Han som er svaret. Men har vi til gode å faktisk tro det? Å la Ham vise oss at Han er det, i virkeligheten. Vår virkelighet. I denne stua her hvor jeg bor; legger jeg bort alle substitutter og leter til jeg finner Ham? Han er ikke vanskelig å be. Det er lett å komme til Ham. Men Han er altoppslukende, så det gjøres ikke samtidig med noe annet. Det gjøres ikke med mobilen i hånda.