Tilber jeg utenom gudstjenesten?

Gud er tydelig på at for Ham er kjærligheten det største. Det viktigste budet, svarte Jesus når han ble spurt, er å elske Gud (Matt.22.37). 

Hva får vi ut av det? 

Uansett hvor oppgavefokuserte og suksessorienterte vi måtte være anlagt, så er det de færreste av oss som ville tenke at ekteskapet vårt skulle være en nøkkel i oppnå en annen suksess enn nettopp et godt ekteskap! Vi ville ikke tenke at det å fokusere på kjærlighet i ekteskapet var overflødig eller ueffektivt, fordi vi bare ville "komme til saken" eller "få noe ut av det." Det er ikke noen annen 'sak' å komme til, det ER kjærligheten som er poenget! Og så gjør vi livet sammen, så klart. Og alt det vi gjør og som kommer ut av det er fantastisk og viktig. Men vi må alltid komme tilbake, igjen og igjen, til selve kjærligheten. 

På samme måte er det faktisk med Gud. 

Med det som utgangspunkt opplever jeg meg utfordret på dette med tilbedelse. En ting er tilbedelse i en gudstjeneste. Hvem elsker ikke den fantastiske effekten av nydelig musikk og mange mennesker som overgir seg unisont? Men hva med tilbedelsen hjemme? Og jeg mener ikke i perspektiv av at "alt vi gjør er tilbedelse." Jeg mener å FAKTISK tilbe, bokstavelig talt.

Jeg kan ta meg i å tenke: HVORFOR skal jeg tilbe deg nå, Gud. Hva vil det FØRE til? Hvor effektivt er det egentlig? Bringer det reelt sett frukt - forandring - fører det frem? 

Kan ikke multitaskes

Tilbedelse, det å intenst fokusere på og beundre og erklære vår kjærlighet og vår takknemlighet til Gud, kan ikke multitaskes, hørte jeg en smart pastor si. Kanskje det er derfor jeg merker at det krever så mye av meg å komme i gang? Jeg må faktisk legge fra meg telefonen og skur av PC skjermen. Og er det verdt det?

Hvem er vi til å måle og vurdere det som Gud har gjort klart for oss at er GODT, viktig, nødvendig og ikke minst ØNSKELIG fra Hans side? 

GUD har latt oss vite at i sitt hjerte ønsker Han seg tilbedere (Joh.4.24). Gud, vår ektemann, har gitt oss innsikt i at han VIL vi skal tre fram for Ham på denne måten. Gud har behag i at vi tilber Ham. Det gleder Ham. Og ikke bare at det gleder Ham, men Han vil vise oss mer herlighet, mer hellighet, ja på så mange måter dra oss inn til seg, når vi tilber Ham. 

Gud, for sin egen skyld

Det er lett å glemme å prioritere Gud for Hans egen skyld. Det er litt det tilbedelsen handler om, og sørger for, og nærmest tester oss på. Vil vi prioritere å se på Ham, øse ut for Ham, ære Ham: for Hans egen skyld? 

Ikke minst synes jeg det er lett å glemme, eller rett og slett la være, å tilbe Ham jeg er alene. Men det er noe Gud inviterer til, noe Han vil ha, og så vet jeg at Han vet at det er veldig bra for meg! Det setter liksom alt i rett perspektiv når jeg tilber. Jeg merker hvem og hva jeg er, at jeg er skapt, og hva som betyr noe. Det forandrer så mye! 

Jeg opplever noen ganger at bare noen minutter i tilbedelse kan forandre hele mitt indre, mitt følelsesliv og mine tanker og perspektiver - det er jo fantastisk! Tenkt å få lov å komme frem for Ham, og på en måte komme OPP til Ham, og få innblikk i eller glimt av hvem HAN er og hvordan Han er - og så blir vi preget.

Hva har du gjort i det siste? 

Når jeg merker at jeg er litt fjern, at jeg har kommet litt på avstand, nesten blitt litt desorientert - så hender det jeg må spørre meg selv om jeg har vært i tilbedelse i det siste. 

På samme måte som det kan være i et ekteskap hvis du merker at det skurrer litt; sjekk om du har latt hjertet komme på avstand, kanskje kun holdt fokus på gjøremålene, holdt samtalen på det saklige… latt hjertet skli vekk. 

Vår ektemann, Gud, Han som elsker oss lidenskapelig hvert sekund, hver uke, hvert år..han har ikke latt skuffelsen gripe tak i seg over oss, eller blitt likegyldig overfor oss. Han lengter etter gjengjeldelse på sin hengivenhet. Han elsker oss. Og han sier at det viktigste er; ELSK Herren din Gud. 

ELSK HAM.

Så, i dag: kan du tre frem for Ham i tilbedelse?